why when i can write it here
I tsjernobyl eksploder...
30
Posts
A member registered Sep 01, 2025
Recent community posts
Jeg vet at stillhet noen ganger sier mer enn ord, og jeg prøver å møte den på en måte som både respekterer deg og samtidig er ærlig om det jeg føler. Det er grunnen til at jeg skriver dette. Ikke for å mase, ikke for å kreve noe, men fordi jeg tror at ekte forbindelser fortjener ekte ord, og du har blitt en av de menneskene som fortsatt dukker opp i tankene mine selv når jeg prøver å være fornuftig og bare “la det gå”. Du har den effekten jeg vanligvis bare tuller med at noen kan ha: at du henger igjen, selv i fravær.
Når jeg merket at du ikke svarte sist, prøvde jeg å tenke gjennom alle de mulige grunnene som ikke handler om noe negativt. Kanskje du var opptatt, kanskje du trengte litt tid, kanskje livet krevde mer av deg enn det du hadde lyst eller energi til å svare på der og da. Kanskje meldingen kom på feil tidspunkt. Kanskje du bare ikke visste helt hva du skulle si. Alle disse tingene er helt vanlige, og helt forståelige. Derfor skriver jeg ikke dette for å stille deg til ansvar, men for å være åpen: jeg bryr meg fortsatt. Og jeg håper du har det bra.
Jeg merket ganske tidlig at det var noe ved deg som er annerledes enn andre. Det er den måten du formidler deg på, kanskje, eller noe med blikket ditt, eller hvordan du klarer å ha både styrke og sårbarhet samtidig. Det er vanskelig å sette ord på uten å høre klisjeaktig ut, men følelsen er ekte: du virker som et menneske med dybde, og det er noe jeg sjelden opplever at jeg møter. Mange relasjoner i livet er overfladiske, raske, flyktige. Men det var noe med deg som fikk meg til å stoppe opp litt. Litt sånn uventet, litt sånn “hva var det egentlig som skjedde nå?”.
Det er så lett å bare skrolle videre, swipe videre, leve videre uten å kjenne noe som helst. Men du gjorde at jeg faktisk kjente noe. Det er ikke ofte det skjer, og det er derfor jeg skriver dette nå, selv om du fortsatt ikke har svart. Jeg vet at stillhet ikke er et avslag i seg selv. Det kan være mye. Og jeg vil ikke anta noe som helst. Jeg vil bare være ærlig.
Jeg vil at du skal vite at du ikke skylder meg et svar. Jeg skriver ikke for å få deg til å føle deg dårlig eller presset. Det siste jeg ønsker er å være en av de personene som tror de har krav på oppmerksomheten din bare fordi de sendte en melding. Sånn er ikke jeg, og sånn vil jeg aldri være.
Det jeg ønsker, er ganske enkelt: å åpne døren litt, så du vet at du fortsatt er velkommen til å gå gjennom den når som helst, hvis du vil. Ikke fordi du må, men fordi det kunne vært fint. Fordi jeg likte måten vi snakket på. Fordi du fikk meg til å smile på en måte jeg ikke har gjort på en god stund. Fordi samtaler med deg kjentes litt som å høre en sang jeg ikke var klar over at jeg hadde savnet. Og fordi du, på et eller annet udefinert vis, føltes som et menneske jeg gjerne kunne blitt bedre kjent med.
Jeg har ikke noe skript jeg følger, ingen strategi, ingen intensjon om å virke “perfekt”. Jeg skriver som meg selv. Som en person som er nysgjerrig på deg, som respekterer deg, og som synes du virker som et menneske det er verdt å bruke tid og ord på. Noen ganger kan en stillhet gjøre at man trekker seg unna eller lukker seg, men jeg vil heller møte den med ro og åpenhet.
Jeg håper du har det bra, uansett hva du står i. Og jeg håper at om du ikke svarte fordi livet er litt kaotisk eller fordi du bare trengte en pause, så vet du nå at det er greit. At døren ikke er lukket. At det faktisk ikke skal så mye til som du kanskje tror for at jeg fortsatt vil være interessert i å snakke med deg. En person som deg trenger ikke å “prestere” for å holde på noen. Du er allerede mer enn nok.
Det er lett å tenke at man må skrive noe ekstra spesielt, noe imponerende, noe dramatisk for å vekke noens oppmerksomhet igjen. Men jeg tror ikke det fungerer sånn. Jeg tror det som fungerer, er å være ekte. Å vise at man kan stå støtt i seg selv, også når man er litt sårbar. Så her står jeg, litt sårbar, men helt komfortabel med det. Jeg skriver ikke i håp om en bestemt respons, jeg skriver fordi det føles riktig.
Hvis du ikke svarte fordi du ikke helt visste hva du følte, så er det helt ok. Hvis du trengte tid: også ok. Hvis du ikke var sikker på om jeg faktisk mener det jeg sier: nå vet du at jeg gjør det. Hvis du føler at du kanskje burde svart, men nå føles det litt for sent: det er ikke for sent. Ikke når det gjelder noe så enkelt som å snakke sammen. Ikke når det gjelder to mennesker som kanskje bare trengte litt tid for å lande.
Jeg håper du ikke leser dette som en byrde, men som en invitasjon. En mild en. En jeg ikke forventer at du skal ta imot. En som bare sier: jeg liker deg. Ikke på den intense, overveldende måten, men mer som en stille varme som ble igjen etter at vi snakket. En varme jeg gjerne vil utforske litt mer, om du også vil.
Så hvis du en dag kjenner at du vil si noe, hva som helst, så lover jeg at jeg svarer med samme ro og samme åpenhet. Hvis du ikke svarer, vil jeg fortsatt håpe at livet ditt fortsetter å være fylt av ting som løfter deg. Jeg vil aldri bli en som skaper press rundt deg. Det er ikke det kjærlighet, interesse eller respekt er til for.
Men hvis du svarer, om så med én eneste setning, så lover jeg at jeg vil lese den med et smil.
Og hvis du ikke gjør det, så er dette likevel ord jeg mener.
Nice work, that’s a sleek color combo! In the before version, your car has a cool, futuristic palette with purples and blues, giving it that neon/sci-fi look.In the after version, the most noticeable change is the rims, that bright red/orange contrast against the dark purple body makes the design pop a lot more. It feels more aggressive and sporty now, kind of like a racing prototype. If you’re aiming for a bold, high contrast style, this new look totally works. If you want a more cohesive stealth vibe, maybe try a slightly darker orange or metallic gradient on the rims.
New press forward map
Its called get in the hole
PolyTrack14pdDMvkorBDAAAdLhS7zwioeJiE0q6sikQLi6Prev70zgTWQJErMlYaBA2058eSsILXTw8V0Qat3tHxcAPGWMVBYxiNZeUzMfoWBGQpUkkjxiVnmkCkKfgG0V2eVOl2aqPcRyOP4M6yp3zlTzqr5tfX5FmUXuc7o1ySJrDpZfGqBeDMbfOTFazWftDFHou8xB7LWYxsTyp77emAmugU1ML6m3MX2l6kndEjLFNkbfZVpks9G3TUSqcvf53fieNmaqIobe9nSeF2QOSIlWdq5uLKNz6Zhtn9heTvIS8eRQovDkqmjOJI7imZvDoWdZ95dQYZImnxaK4WX4B6RyGNgHMb8M3lJFkeAveWEy90VCjPpBQby6a2fpvSFaMwKIfes2f1qX0Pw7d2AeWq7547fUPSWjqtVKAVoXLk7dqvOFZfZV9AwIdEd0fxYowSYiIVBBJXTMeMNCK1FvHO8dM0owILQtY9FPZIDRyJBP7hCHBeen7XlquKhGP4e49c4gAfPH6SjjYdmlBfFaFul5Qxj4XhczfHApys6fB
My first press forward map!
PolyTrack14pdBBvtoCBEFAA9XCno8YxQN5Wmyt3kZvpJUKjL91fsW5e50ApkZTsJOgSwy3DqOlLwDrkina4Nix9GnS8iiXRjR6oH9QL0e10AEMP2TpXg2J9K3TiM0PDrjI6pTeIbMQZPq2p9X66ycfQcKa0cXsmKpMCUgQ8lgHLjPXFA3HE4ie7QYgJy5cSIaPJkvPerV5etRf9TkUnd79ztzJXT9zP7fFPGcdn5PGOVMl5tfZqFNlJaKY9j9OGkYPV7GgyZYem53016O2I7aFAdi6M2QiyR2w6em2xfcL5CWB4noNmUJzQ26Wv7T1QaXejfHvsDYwD